Det er for hardt å delta. For brutalt. For farlig. Trykket er nådeløst. Kostnaden blir for stor. Til slutt orker du ikke mer, og trekker deg ut.

Hvis du da overhodet slipper til og blir valgt ut av portvokterne.

Slik opplever unge minoritetskvinner den norske offentligheten. Ifølge et debattinnlegg i dagens Aftenposten.

Det er bare én ting som skurrer litt.

Innlegget er skrevet av en av de mest privilegerte unge minoritetskvinnene i norsk offentlighet. Karrieren hennes dementerer virkelighetsbeskrivelsen.

Hun har hatt klippekort på debattsidene i landets største aviser.

Hun er foredragsholder og en gjenganger i debatter og på konferanser.

Hun er blitt velvillig intervjuet overalt - fra «God Morgen Norge» i TV2 til «Drivkraft» i NRK P2.

Hun har utgitt tre bøker på anerkjente forlag og fått gode anmeldelser.

Hun har laget TV-serie, basert på den første boken.

Hun har vunnet en rekke priser, bl.a. Fritt Ords Honnør.

Hun ble statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet da hun var 25 år. En av de yngste noensinne i en slik jobb.

Hun har tatt mastergrad i sosiologi.

Hun har nå stilling som seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund.

Hvis en slik karriere er mulig - og ikke helt usannsynlig - for en talentfull Haugesund-jente med libanesisk bakgrunn, forteller det to ting - som også bekreftes av internasjonale undersøkelser: Norge er et av landene i verden med minst rasisme og mest likestilling.

Og ikke bare det: Er du ung, kvinne og minoritetsperson med mot og meninger stiller du ikke med handikap om du vil bli sett og hørt, men med en betydelig fordel. Du blir løftet fram. Det er stor etterspørsel etter din stemme.

Ikke minst hvis du framstår som offer.

Men da må du nedtone din egen suksess og drahjelpen du har fått. Og du må snakke om det undertrykkende storsamfunnet - i stedet for de kreftene som virkelig vil holde sånne som deg nede.